Over Abanopasset

Jeg googlet, og så videoer som denne https://youtu.be/YHenIJaM9J0?si=TelZSK_6klFmrsJTdet Det så ikke trygt ut. Noen skrev at man under ingen omstendighet måtte kjøre opp i regn eller tåke. Jeg sendte melding til Guiden Guga. Han svarte «dont worry, be happy». Det hjalp ikke særlig. Jeg hadde klump i halsen, ville trekke meg. Hva visste jeg om turselskapet jeg hadde funnet på nett? Tankene kjørte videre, hva hvis det hele var en svindel, ran, kidnapping og transport rett over grensen til Tjetsjenia?

Så stod en fyr i slutten av tyveårene foran meg i resepsjonen, runde briller, skjegg, hyggelig smil. Tok sekken ut i den hvite vanen. Point of no return. To svensker baki, far og voksen sønn, som kondolerte med kungens død, og et tysk, fornuftig ungt par. Det hjalp at de var like redde som meg.

Sjåføren, Seti, var stødig, og rask, 80 km i 20-sonen, mobilen i hånda og rattet på venstre side. Veien opp er syv mil, det pleier ta ca åtte timer å kjøre, han gjorde det på seks. Stemningen på veien var rå, Seti rullet ned vinduet og sjåførene kjente hverandre, tutet og hoiet. Guttegjenger hang ut av vinduer og hadde tydelig Chacha på innerlomma. (mer om Chaca senere) Spillelisten var perfekt - Georgiske slagere - dere hører det på klippene under.

Når vi først hadde kommet i gang, kjente jeg adenalinet suse. Kikket ned skrentene vi fikk glimt av i tåka, og tenkte; liker jeg fare? Nå aner jeg hva de mener, alle som snakker om å kjenne at man lever. De seks timene i livsfare gikk nesten for fort, plutselig var vi fremme ved grønne enger med hester som løp fritt.

Forresten, sa Guga, vi pleier å ta av beltene når vi kjører denne veien så vi kommer fortere ut hvis noe skjer, jeg glemte å si det, men det gikk jo bra.